Jeg ble kidnappet

27. mai ble jeg 20 år og dette skulle ikke gå stille for seg planla veninnene mine. For kl 04.45 stormet de senga mi, bandt bind for øynene og kledde meg opp. Fra nå av ante jeg ikke hvor vi var eller hva som foregikk. Jeg har bare sett bildene. De pyntet meg og fulgte meg ned i en bil. Så kjørte de meg til Storsenteret der jeg fikk beskjed om å stille meg opp og holde en plakat. I bilen spilte de Toy-Box og annet snadder veldig høyt. Det viser seg at de hadde laget en plakat og hengt opp på byens kjøpesenter, mens jeg holdt en plakat der det stod: "Til Salgs". Takk, jenter.



Så kjørte vi til en statue av en løpende elg. Her fikk jeg beskjed om å holde meg "her" (til anvist sted, viser seg å være en fot), og samtidig stikke ut rompa. Jeg prøvde så godt jeg kunne, og de lo seg skakk. Neste stopp var på politistasjonen. Jeg skulle holde skiltet foran meg og de tok bilder. Da jeg snudde meg og sa de kunne ta bilde fra siden, slik de gjør i fengsel, lo de enda mer. Jeg skjønte ingen ting og trodde jeg virkelig var i slaget. Siste stopp var på Shell, de er de eneste som har døgnåpent i byen, så jeg skjønte hvor jeg var. Rask fikk jeg bretta igjen jakken, korsett egner seg ikke på Shell. Dama i kassa synes synd på meg og trøstet med gode ord. Jeg var for ung til å være lei meg fordi jeg ble kidnappet. Men jeg bare lurte henne, jeg storkosa meg.



Så kjørte vi hjem. Mens vi hadde vært ute hadde Sigurd tent mange lys, kokt kaffi og satt frem boller og kake som jentene hadde laget. Vi satt i sofaen i en time og lo enda mer over hvor langt vi kan dra en kidnapping til neste offer. Kremt, Stine. Jeg må bare takke Christine, Renate og Stine for en uglemmelig opplevelse! Det var utrolig morsomt og et kreativt påfunn. Dere er ikke riktig klok...