Venter og venter og venter

Adventstiden kan ikke sammenlignes med å vente på en fødsel. Hver dag de siste to ukene har jeg gått rundt som en overtroisk trollkvinne og trodd barndomsveninna mi føder, akkurat nå! Noe hun enda ikke har gjort. Terminen var 16. september og nå begynner jeg å bli svært så utålmodig, mon tro hvordan den vordende mor har det. Hun uttalte tidligere at hennes diagnose var veldig gravid og veldig lei av å vente. Og ja, det er synd i henne nå, stakkar. Derfor krysser jeg alt jeg har av fingre og tær at lillegull må komme snart, vi vil så gjerne hilse på!


Det er heller ikke så greit å bo 40 mil unna når min nærmeste venninne gjennom oppveksten holder på å formere seg. Så for å "ta igjen" for avstanden har ikke strikkemanien roet seg for å si det sånn. Allerede har jeg strikket tøfler, lue, votter og pledd, og når jeg får hilse på lillegutt og blir kjent med han gjør det sikkert ikke saken bedre. Så vi får håpe på en fødsel snart, (da kommer jeg hjem, mamma og Kristine!) og at senebetennelsen holder seg unna...